Hunden F, som det «ikke er synd i» fordi hun er en hund, har
løpetid. Løpetiden til F har en syklus som vi begynner å bli vant med. Men den
denne gangen har den vært mer markant og anderledes. Vi mistenker at det kan ha
sammenheng med hendelsene natt til 2.juledag i fjor. «Niiahunden», bygdas renommerte
donjuan av en reingjeterhund, klarte å fyre opp F’s drifter til et nivå der hun
i en noe dramatisk rømning bykset til og presset seg ut forbi B i ytterdøra og
stakk. ABC bykset etter med hodelykter, i bare skjorte og slips og -12 kalde grader.
Vi måtte resignere. Vi gikk hjem og A fant frem varmekjeldressen, og gikk over
til ettersøk isteden for forfølgelse. Hundene var søkk vekk. I villrede om hvor
vi skulle lete ble A bare stående bom stille og lytte ute på et jorde. 5
minutter dørg stille mutters alene ute på ett stort jorde – godt synlig mot
hvit snø. Mon tro hva naboer tenker nå… Det er utrolig stille natt til 2.juledag,
man hører knirk fra isen på elva 300 meter borte, en som hoster langt borte –
ingen biler å høre. Men var det ikke et klynk der også? Og hvor kom det fra? Mer lytting i mange minutter.
Jo, et klynk til. Går i retning klynk. Og hvem kommer ikke frem fra krattet i
kanten av jordet? F har frosset sikkel på rygg og nakke og bærer tydelig preg
av å hatt seg en kjapp en – doggy style.

A og B var synlig skuffet og vonbroten av F’s svik – også «Niiahunden»
da! F skjønte (tror vi) at eskapaden ikke falt i god smak og gikk duknakket omkring og fant det tryggest og holde seg på plassen sin. 3.juledag bar det
til dyrlegen og vi fikk ordnet med intet mindre enn 4 sprøyter som skulle
hindre graviditeten, og mens vi var i gang, en 5. ekstra sprøyte for å
vaksinere mot andre greier. En fin cocktail med andre ord.

Nå er det et halvt år siden «friaren» var her og syklusen er
fullendt, «Niiahunden» er atter på dør og spør etter F. Vi går ut og forsøker å
jage, men det er en erfaren laushund. Den vet hvor langt den kan gå. A og B
hadde støvlene stående ute på trappa. I frustrasjon har «Niiahunden» tatt
en av B’s støvel og forsøkt å grave den ned i blomsterbedet rundt hjørnet. Den hadde
ikke lykkes helt fordi det under toppbarken var en duk for å hindre ugress. Den
kom ikke gjennom duken. C oppdaget støvelen slengt på plenen og da B gikk for å
se hvordan dette kunne være, stod synderen jaggu like ved: «Niiahunden».

På toppen av dette var «den sure tispa» i klammeri med
hunden T på et besøk på Andørja. Det resulterte i en liten flenge på labben. Så
da ble det lilla selvheftende bandasje.

Løpetiden er nå på hell, det er vel siste uka nå og da vil
vel «alt» normalisere seg tror vi…

F med en av A’s gammle truser og bandasje…